– Jeg har sittet som leder av arbeidsgruppa i fem år, og som leder av kirkerådet i tre. Jeg trekker meg fra vervene.
Den salvadoranske staten kunne blitt nedlagt i dag uten at bøndene ville merket det. Det eneste de får igjen for å betale like mye skatt som lederen av McDonalds, er et skolesystem som de hovedsakelig må drive selv, og et helsetilbud som bistanden holder sammen i kantene. For de som ikke er ansatt finnes det ingen pensjonsordning, ingen sykepenger, ingen arbeidstrygd og ingen sosialhjelp. Ingen støtter bøndene i uår. Maisen og sukkerrørene selges alltid for dårligere pris enn forrige gang, og med uforutsigbare avlinger vet bøndene knapt hva fast inntekt betyr. Trygghet?
Mais på bordet
Inn av døra kommer Noemi med en rød balje som svulmer over av nymalt, kompakt tortilladeig. Mor erter:
– Ungdommen kan ikke engang male maisen sin selv. Under krigen gjorde jeg det på steinene i elva, i dag måtte de ha flyktet med maismølla under armen. Når vi ikke har mat, spiser vi ikke. Så spiser vi heller godt neste gang vi får penger.
Hos naboen velter ni sprudlende og velkledte skolebarn inn av døra.
– Hvordan vi får det til å gå rundt? Vi har jo maisen, da. I tillegg tjener vi litt på sukkerrørene. Begge de voksne karene jobber med det deler av året, og noen av guttene også. Men vi har bare 4 mål jord, og kua og de fire hønene gir bare litt ekstra til ungene. Jeg skulle gjerne spedd på inntekten med litt dagligvaresalg, slik som så mange andre gjør. Men siden vi bor rett ved landeveien tør jeg ikke. Jeg utsetter ikke familien min for fare for noen småpengers skyld.
Far i huset har overtatt snakkingen:
– Det finnes ikke så mange muligheter. I år var avlingen dårligere enn på lenge. En måneds arbeid med sukkeret ga så godt som ingen avkastning, og maisen dekker bare familiens forbruk og litt til. Så penger blir det lite av framover. Men vi klarer oss. Har vi ikke annet, kan vi alltids spise tortillas med salt i noen uker.
På kjøkkenet går husets hjerteslag, den mest betryggende rytmen i verden skapes mellom hender og tortilladeig. Slik overlevde de krigen og slik har de levd her siden mennesket begynte å dyrke jorda. Derfor flyr fingrene deres vant over det glødende jernet, og tårn av tilfredsstillende, tykke og runde maislefser vokser. Når den siste slenges inn under blondetørkelet, er ikke lenger fem års skolegang nok til å kunne telle dem.
Mario, landsbyens lyse hode og far til fem studenter, har analysen klar:
– Folk flest tør ikke tenke nytt. Maisen er deres uføretrygd, pensjon og arbeidsledighetstrygd. Sår de bare nok mais til mat for et år, kan de sove godt om natta. Jeg er så heldig å ha nok jord til å trygge familien min med mais, samtidig som jeg kan prøve ut varer som gir bedre avkastning. Se på denne lille posen med jordnøtter. Den er verdt det samme som en sekk mais, og mellom nøttene kan man dessuten dyrke frø som selges til industrien. Å dyrke mais for salg gir så dårlig avkastning at det knapt dekker sprøytemiddelet og den dyre såmaisen. Men når de fleste må velge mellom sikkerhet for familien sin og drømmen om et fjernsynsapparat, bør valget være klart.
Fram til myndighetene tilbyr et minimum av sosiale goder, vil ikke landbruket utvikle seg. Hver familie knuger på maissekkene sine, og har hverken penger eller armslag til å tenke nytt. Det finnes ingen økonomiske valg når du ikke har råd til å velge feil.
Klokka er over tolv og begge arbeidskara har vært på maisåkeren siden før seks. Det er derfor lenge siden de tre tortillaene med egg og bønner til frokost, og fem nye balanserer på kanten av tallerkenen med grønnsakssuppe. Damene har heller ikke stått stille i dag og tre maislefser glir lett ned.
- Jeg blir liksom ikke mett uten tortillas, sier far og tar fire til. Og slik går dagene.
Klapp-klapp-klapp